|
RIP BRILLE
Fra jeg var 13 til jeg var 20 red jeg en fjording på Reppe Ridesenter som hadde navnet Brilliant Boy men gikk under navnet "Brille". Han kom til ridesenteret som skolehest i 1994 og ble raskt en populær kar på grunn av sitt stødige gemytt og rolige, vuggende gange. Lite visstes om denne hesten, annet enn at han var en vallak født i 1983 som ble kjøpt fra en rideskole på vestlandet.
Anne kunne selvsagt ikke tøyle (!) sin nysgjerrighet, og satte dermed i gang en liten leteaksjon. Hvordan jeg fant Tove-Mette, som var Brilles forrige eier, husker jeg riktignok ikke helt klart, men jeg fant henne, og skrev et brev. Det fulgte en lengre brevkorrespondanse og jeg fikk vite mye moro om hesten. Hun hadde funnet han i en liten, trang og nedgriset låve sammen med 22 andre fjordinger. Hun ble tipset av en lokal veterinær, som hadde fått i oppgave å "sortere" ut det som var levedyktig der inne. Bonden som eide hestene hadde behandlet dem relativt dårlig, og alle hadde lang, raggete pels, tjafsete, overvokste maner og haler og var gravskitne. Brille hadde stått der inne fra han var føll til han var 4, og når han kom utenfor låvedøra knakk han sammen fordi han knapt kunne stå på beina. Vi lurte alltid på hvorfor bakbeina hans var så krokete, hvorfor manen bare beveget seg til én side når han gikk, og hvorfor han var så liten av vekst. Alt dette kom av hans første leveår i den trange låven. (Manen var fordi den hadde vokst seg så lang og tung at den hang ned på ene siden.)
Tove-Mette tok til seg fjordingen, som da het Turmann, red ham inn og stelte ham slik at han raskt ble en kjapp, rampete ung hingst. De deltok på kjørestevner, dressur- og sprangstevner, og han fikk på et punkt 6. plass i dressur i fjordhes-vm. Ellers hadde han mye moro med å terge de andre hestene, på et punkt sparket han til en annen hest og slo ut alle framtennene på den.
Da han var 8 hadde eieren fått nok av rampestrekene hans og kastrerte ham. "Biant", som kallenavnet hans var (etter en liten jente som ikke kunne uttale "Brilliant") ble som forandret over natten. Borte var villheten, og nå brukte han mesteparten av tiden på å ete eller å følge etter faren hennes rundt omkring rundt gården. Gjerde trengte de ikke, for Biant visste hvor han hørte hjemme.
Da han var 11 ble han solgt til et ridesenter, og det satte han dårlig pris på. Rampestrekene var tilbake over natten. Han likte dårlig at flere ryttere skulle ri ham, og han var et levende rodeoshow, og langt fra den yndlingshesten han ble senere på Reppe. En venninne av Tove-Mette fant ham, så hvor dårlig han trivdes og tok han med til Trondheim for å selge ham videre, og slik havnet han på Reppe. Der så han merkelig nok ut til å trives mye bedre, selv om han nå også havnet i rideskolen, men Biant så ut til å trives, og laget ikke mer bråk for skoleelevene. Faktisk laget han aldri mer bråk. Han ble rideskolens viktigste støttespiller, som kunne brukes fra alt til sprangkurs til handicapridning. Han viste også takter fra sine dressurdager og rasket med seg flere førsteplasser på lokale dressurstevner. Trenere som rynket på brynene når forvertene hans kom leiene inn med ham på sprangtreninger fikk seg raskt en hyggelig overraskelse. Hesten var ikke bare stødig og godt trent på ridebanen, men han syntes også det var gøy å hoppe, om han noensinne kunne se noe gjennom den tykke luggen... jeg tok ham med meg på rideleir på Solheim Rideleir på Steinkjer også, der han forserte vanngraver og høyhinder på terrengbanen. (Og selvfølgelig vant han dressurdelen!)
Man visste ikke først om han var innkjørt, men hun som hadde ansvaret for rideskolen da spente ham foran en vogn, og han så ut til å trives veldig bra med å bli kjørt. Han var også fast hest for voltigegruppa på rideskolen. Rundt og rundt i ring i flere timer i uka så ikke ut til å plage ham. Han visste at han hadde noen minutter i rampelyset på det årlige juleshowet foran seg, og det var nok for den PR-kåte hesten...
Men blant alle merittene hans så må jeg bare nevne hvor utrolig sjarmerende og for en god kompis Brille var. Det er ikke uten grunn at noen av stiene i skogen rundt Reppe ble kalt "Anne og Brille-stier", det vil si trange, krattete, bratte stier med gjørmehøl og tømmerstokker i veien. Han likte å utforske skogen og stolte 100% på meg. Vi kunne forsere de rareste veier og komme hoppende ut foran andre, vettskremte rasehester, full av kvister og gjørme, men fornøyde og oppkvikket. Brille likte ikke å løpe så raskt han kunne, eller å hoppe så høyt han kunne, og han flåset ikke rundt som andre hester, livredd for plastposer og chiahuauahunder. EN gang ble han skremt, og det var av en seks meter bred snøplog som bråket noe infernalsk... det var en sann fryd å ri på tur med ham, så han passet meg alldeles utmerket, for jeg likte bedre å ri nøye dressur og utforske nye stier i skogen enn å galoppere i 50 km i timen.
Da jeg ble 20 flyttet jeg fra byen og overlot Brille i andre hender, men han fikk aldri én fast forvert, som jeg hadde vært. (Jeg red ham tre dager i uken.) Men han fortsatte å være en populær skolehest. Han ble pensjonert etter hvert, og ble bare brukt 1-2 timer om dagen, og han gikk ute hele døgnet mesteparten av året til slutt, sammen med Shetlandsponniene. Om dette var noen han syntes var greit eller ikke vet jeg ikke, men kanskje like greit siden det så ut som han sakte men sikkert ble utstøtt av de andre skolehestene fordi han begynte å bli gammel. Han døde av kolikk sommeren 2005, 22 år gammel. Jeg kjenner ikke detaljene rundt hans død men jeg håper han ikke hadde det for vondt alt for lenge, selv om kolikk er en tragisk måte å dø på for en hest.
Dette er hvertfall min homage til Brilliant Boy... den søteste fjordingen med den største personligheten noensinne.
Hvil i fred!
|
